Klar for en anglofil overdose? «Love Actually»-regissøren er tilbake med «vinneroppskriften»: Keitete bleke menn og søte damer, beleste nevrotikere, desillusjonerte kunstnersjeler, te, tørre kjeks, tweedjakker og «stiff upper lips»! Erketypisk britisk langt forbi klisjegrensene, det eneste som mangler er en «bobby» på en rød dobbeldekker i London.
Regissør Richard Curtis frir åpenbart til det amerikanske markedet med sin «som de ser oss»-innpakning, og trår i tillegg til med en sci-fi-vri: Da han fyller 21 slipper Tim Lakes far - Bill Nighy nøyaktig slik vi liker å se ham - braknyheten om at mennene i familien har mulighet til å reise tilbake i tid ved å gå inn i et skap, lukke øynene og knytte nevene.
Dét gir jo uante muligheter for å sikre seg «den rette» - og om det ikke funker første gang, er det bare å gå i skapet og prøve igjen til stevnemøtet perfeksjoneres. «Metoden» bidrar til et par beherskede latterbrøl før man går lei - og oppdager logiske brister. Mest av alt står denne vrien i veien for noe av kjernen her: Et ømt og ganske fint portrett av et far-sønn forhold.
Det er likevel en god del å like ved «About time». De er søte i små doser disse folkene her - og Richard Curtis kan skrive god komediedialog når han vil. Hadde han klart å tone ned sentimentaliteten et par hakk, og klippet minst en halvtime av filmen kunne «About Time» blitt en god «Sunday roast» i stedet for den altfor mektige «full English breakfast» vi blir servert.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN