«Diana» handler om de to siste årene av den tilbedte prinsessen liv, fra hun gikk fra å være den separerte hustruen til den britiske tronarvingen, via hennes «nye» liv som frontfigur i kampen mot landminer og for AIDS-sykes livsverd, frem til den fatale augustdagen i 1997, da hun og vennen Jodi Fayed omkom i et voldsomt bilkrasj under en bro i Paris - jaget av et halsende koppel fotografer.
Diana var myteomspunnet da hun levde; enda mer etter sin død. Denne filmen lener seg tungt på boken «Diana: Her last love» av den britiske journalisten Kate Snell.
Snells versjon er velkjent: Dianas store, store kjærlighet etter bruddet med kongefamilien, var den pakistansk/britiske hjertekirurgen Hasnat Khan. Hennes offentlige flørt - som hun selv hadde iscenesatt - med søkkrike Dodi, var egentlig ikke noe annet enn en høyst primitiv manøver for å vekke Khans sjalusi.
Jeg er ingen Diana-ekspert. Men jeg har sett noen filmer i mitt liv. Og vil hevde: Skal man først lage en biografisk film, er det en ufravikelig regel at filmen må holde som filmfortelling.
Jeg er hundre prosent sikker på at det er godt mulig å lage en riktig engasjerende og kanskje sanndru historie på film om Diana. Og akkurat denne filmens «budskap» er kanskje like godt som noe annet - skjønt jeg tviler.
For det vi får se er en nokså hjelpeløs, bortskjemt, manipulerende og av og til hevngjerrig jentunge. Hun har riktignok et vanskelig gullbur å unnslippe. Men kanskje i en slags misforstått respekt for «forklarende» detaljer, forsvinner dybden i figuren, flyten i fortellingen og den utviklende bredden i helheten.
Det er ikke til å unngå å tenke på hva en regissør som Stephen Frears og en skuespiller som Helen Mirren gjorde med Dronning Elizabeth i «The Queen»; et rolleportrett og et menneskeportrett ypperlig kombinert.
«Diana» blir i forhold en kneippbrødtraurig fortelling om et menneske som man nok kan ha en viss interesse for, men som man aldri kan identifisere seg med eller beundre.
JON SELÅS