F
Opplegget i «Farvel til mafiaen» er presis det same som I vår hjemlige TV-serie, «Lilyhammer»: Beryktet mafioso har sladret på sine nærmeste, og blir fraktet til Europa på et omfattende vitnebeskyttelsesprogram.
Robert De Niro og hans familie havner i Frankrike, særmere bestemt i ødslige, kalde og på alle måter uspennende Normandie.
En serie kulturkollisjoner av små og store slag mellom den urbane, amerikanske familien og småskårne frankmenn, er ment å utløse morsomhetene.
Det går bare så måtelig. For mens «Lilyhammer» scorer eksotisk på å være «norsk», blir dette et helamerikansk eventyr. Og som sådan ganske så daft.
En film som dette, med så rutinerte skuespillere, har selvfølgelig sine muntre stunder. De to unge er forresten filmens beste. Pfeiffer leverer OK, mens De Niro i lange passasjer nærmest går på tomgang.
Samtlige familiemedlemmer har store problemer med å begrense sine reaksjoner når først verden går dem i mot. Far sjøl er selvfølgelig verst. Men både hustruen, den skjønne datter og den smarte sønnen har en dyp forståelse av at vold lønner seg.
Likevel blir det hele nokså lunkent. Og ikke engang en særdeles voldelig shoot-out mot slutten øker temperaturen.
JON SELÅS