ALBUM: ROCK
Pearl Jam
«Lightning Bolt»
(Monkeywrench/Universal)
I Cameron Crowes dokumentar «PJ20» mener gitarist Mike McCready at bandets varige suksess er takket være at «some people stayed with us because we stayed true to whatever our vision was».
Betegnende for «whatever» er filmlydsporets fravær av nyere låter. For det meste av det Seattle-bandet har gitt ut siden slutten av nittitallet har vært preget av åpenhjertig politisk aktivisme. Som de ikke har klart å omsette i tilsvarende musikalsk engasjement.
Forrige album, fire år gamle «Backspacer», viste derimot en energisk og optimistisk moden kvintett. Fylt av tjukk Brendan O'Brien-lyd og bare måtelig bransjeaggressiv.
Begge deler er videreført på deres tiende. O'Brien (som også forteller Bruce Springsteen hvordan han skal spille) har riktignok «bilrock for far»-knappen trykket så langt inn at det har kommet åttitalls-ekko på gitarsoloen i powerballaden «Sirens». En låt man kan krangle om de neste tjue årene.
Den er uansett ikke representativ for resten av albumet. Det kretser rundt bredbeint, trivelig punk med Black Flag-nikk, forferdelig bluesrock og - jada - vellykket nytenkning.
Ingenting med samme elektriske utladning som lynnedslaget tittelen lover. Men i grublende og rytmisk sprudlende «Infallible» og ikke minst dypt tungsindige «Pendulum» mer enn plukker femtiåringene i noe de ikke har klart å betone tidligere; om å innse egne begrensninger og skråsikkerhet.
Dessverre blir det med disse. I stedet trekker de seg tilbake via en tannløs coverversjon av «Sleeping By Myself», fra Eddie Vedders vasstrukne soloplate for ukulele, og en seig Morten Abel-aktig ballade.
Men, igjen. «Some people stayed with us because we stayed true to whatever our vision was». En av livets stadig tilbakevendende og uinteressante diskusjoner er Pearl Jams sjanger. Er det grunge? Er det pop? Er det noe helt unikt? Svaret er selvsagt ingen av delene.
Det er helt grei gubberock.
BESTE LÅT: «Pendulum»
TOR MARTIN BØE