Hvilke gåter skjuler det gigantiske Oseberg-funnet; alt det man ikke kan se på og lese om på Vikingskiphuset på Bygdøy i Oslo?
Det er det sprelske utgangspunktet for denne utvilsomt «godt jugi» historien «Gåten Ragnarok», med kinopremiere fredag. Vi er altså godt nede i noe rotnorsk, og - skulle man tro: traust historiefortalt. Men den nerdete forskeren aner noe ganske mye mer...
Forskeren (Pål Sverre Hagen) er for øvrig sørgende enkemann, sørgelig tafatt, snill, men ikke flink, far til to. Når hans forskning synes å ha nådd et lavmål, finner en farende kollega et endelig bevis på spinnville muligheter - og eventyret er i gang.
Rammene er Finnmark, storslått natur, dystre krigsminner og eggende historiske forklaringer. Forklaringene blir ubegripelig mye villere enn noen kunne forestille seg! Men vi kjøper det likevel - innenfor de gitt rammene.
Som sagt: Dette er en sjangerfilm. Alt er lagt inn i skremmerier, fantasifostre, ville lydeffekter og fortellergrep som man vet hvor ender - uten at man selvfølgelig helt aner hvordan man kommer til enden. Historien i seg selv er underordnet hvordan den blir fortalt; effektene og teknikken underveis er det viktigste.
Her er filmen på sitt mest imponerende! Det meste er særdeles virkningsfullt og sømløst uttenkt og gjennomført.
Spenningsdosene er kløktig tilmålt og utlevert, man er aldri i tvil hva som skjer - selv om ytterst lite av utpenslede detaljer vises. Og når detaljene vises, er de både grandiose og effektfullt nok. Det finnes både humor og varme mellom menneskene - noe som gjør heksebrygget helt utholdelig, selv for de yngste i målgruppen.
Mange unger nå for tiden er overfôret av dataalderens skjermmonstre. Å lage norsk sjangerskrekk på film, krever derfor adskillig mer enn bare effekter. Det er ingen tvil om at «Gåten Ragnarok» lager genuin filmfortelling ut av dette - langt utover bare effektene. De filmkyndige i kinoene vil selvfølgelig ikke ha noen problemer med å finne sjangerhistoriens klare referanser. Men det er ingen innvending; det hører med!
Altså: Filmens siste, spenningsmettede halvdel er faktisk helt topp.
Litt verre, da, med første halvdel. Som er litt for skjematisk og slapp. Det tar for lang tid og for mange omstendelige omveier før historien tar skikkelig tak.
Likevel og alt i alt: Skrekkelig moro! Og, faktisk, en seier for norsk filmhåndverk.
JON SELÅS