Den perfekte butlers evne til anonym tilstedeværelse er drivkraften i Lee Daniels idé om å fortelle om hvordan rasismen påvirket USA i storparten av det forrige århundre.
I «Forrest Gump» fra 1994 belyses noen tiår i amerikanske historie gjennom hovedpersonens mangfoldige opplevelser. «The Butler» har noe av den samme effekten, men den svekkes av at en del av hendelsene har en forutsigbar og i overkant melodramatisk tone.
Filmen bygger delvis på historien til en butler som tjente for åtte presidenter i Det hvite hus i Washington. Forest Whitaker er upåklagelig dyktig i sin evne til å vise hvordan man bærer en diskré maske i møtet med landets mektigste mann. Han spiller butler Cecil Gaines, hvis historie starter med en far som blir drept av sin hvite eier på bomullsmarken i Sørstatene.
Cecil lærer seg oppvartningens kunst, og grunnet sin diskré, perfekte væremåte håndplukkes han til presidentboligen. I det private holder han hus med en frodig kone (ypperlig spilt av Oprah Winfrey), og to sønner som representerer amerikansk samtidshistorie gjennom borgerrettighetsbevegelsen, ikkevold, Black Panther-bevegelsen og Vietnamkrigen.
Det er en scene som mer enn noen formidler essensen; den veksler mellom aktivistenes forsøk på å erobre de hvites plasser i en kafé, og de svarte butlernes stilige servering av presidentens hvite gjester. Kontrasten mellom det som ender som en blodig aggressiv affære og det servile middagsselskap er en slående skarp observasjon av denne mørke siden av amerikansk historie.
BORGHILD MAALAND