De er kanskje ikke online alle sammen, men de er definitivt på nett. En gjeng med godt modne kvinnfolk i Hamartraktene er jevnlig i gang med volleyball-trening.
Deres samhold, livsbejaende optimisme, iherdige treningsøkter med og uten ball ved nettet, og ikke minst deres knisete samvær, er nå dokumentert i en film med det naturlige navn «Optimistene».
Filmen som sådan er en sjarmoffensiv, men byr ikke på de store overraskelser. Den har en lun tone, krydret med enkelte verbale perler, rørende øyeblikk og lattervekkende sekvenser. Øyeblikkene som dveler med enkeltpersoner betar mest, og de kunne godt vært bygget ut på bekostning av en del av treningsrundene med og uten ball.
De personlige møtene med Goro (98), Lillemor (89) og en del av de andre spenstige damene gir filmen et perspektiv som bør brukes av Helse-Norge for hva det er verdt. Det er en voksen verdighet kombinert med nøkternt livsmot i deres refleksjoner over hvor de befinner seg i livet.
Livsgnisten er på plass, surmulingen over en feilplassert ball også. Og den fjollette knisinga beviser at barnlig glede er et tidløst begrep.
Rent konkret følger vi denne gjengen på og utenfor treningsbanen. Det kryr ikke av tilsvarende volleyball-lag, så da de finner fram til en gjeng svenske herrer i samme aldersbestemte gruppe som de selv, så gripes sjansen begjærlig.
Ekstra trening må til, før turen går til landskamp i Sollentuna mot Kruttgubbene. Kampen i Sollentuna og møtet med svenskene er kanskje ikke noe filmatisk høydepunkt, men regissøren får likevel målbåret poenget; den grunnleggende entusiasme et menneske er i stand til å oppdrive uansett hvor man er i livet aldersmessig.
«Optimistene» har som film betraktet ikke helt den samme schwung over seg som de heftige og begeistrede i mannskoret fra Berlevåg, men filmen byr på damer som med letthet innbyr til et godt glis og en klump i halsen.
BORGHILD MAALAND