Farefulle greier, selvsagt. David tenker at den beste og minst risikable måten å krysse grensen på, er som en «all american» gjennomsnittsfamilie i bobil; med streitingsveiser, pikéskjorter, høyvannsbukser, rosa topper og - på hjemveien - teite Sombrero-hatter.
Han trenger noe han ikke har - en kjernefamilie. Han får sopt med seg en gjeng mer eller mindre fortapte sjeler fra nabolaget: Stripperen Rose (Aniston), gatejenta Casey (Roberts) og den uskyldige, ukyssede Kenny (Will Poulter). Så bærer det ut på tur.
«Alternativ familie i marihuanabransjen»-ideen er ikke ny, og ble bedre ivaretatt i de to-tre første sesongene av TV-serien «Weeds». «We're The Millers» innbiller seg liksom at den kan være både kynisk og klissete på én og samme tid. Er det en svart actionkomedie om desperate folk? En «stonerkomedie» med de obligatoriske Willie Nelson- og Snoop Dogg-vitsene (ingen av de fire hovedpersonene røyker selv)? En sexkomedie? En «roadmovie»? En hjertevarmende dobbel romantisk komedie?
Sluttresultatet er en konstruert farse, full av «tilfeldigheter» tatt rett ut av manusforfatterens ABC, som aldri forfølger ett spor lenge nok til at det er mulig å hygge seg.
Aniston, stakkar, jobber for tiden hardt for å unnslippe sin egen «romcom»-arketype (jfr. «Horrible Bosses», 2011). Hun «får» en strippescenene mot slutten, «heldiggrisen», men blir nok en gang minnet på hvem hun «egentlig er» når temaet fra «Venner for livet» avspilles som en vits før rulletekstene.
Det er trist i seg selv. Like trist er det at «We're The Millers» ikke vil tilfredsstille verken de Aniston-avhengige eller potrøykerpublikummet.
MORTEN STÅLE NILSEN