Den tysk-amerikanske jødiske tenker og skribent Hannah Arendt (1906-75) splittet det intellektuelle miljøet i New York tidlig på 60-tallet. Årsaken var hennes observasjoner og analyser fra rettsaken mot Adolf Eichman i Jerusalem i 1962.
Det er ikke de innlysende og grufulle fakta som interesserer Arendt mest under rettsaken. Hun ser en mann som virker overraskende normal; et menneske som handler ut fra sine overordnedes ordrer - uansett konsekvensene av ordrene. Noe som betyr at evnen til å tenke blir forlatt.
Istedenfor hatske utfall mot mannen som administrerte transporten til konsentrasjonsleirene, så formulerer hun takkevekkende ord om det hun observerer og introduserer begrepet ondskapens banalitet. I tillegg stiller hun skarpe spørsmålstegn ved en del jødiske lederes handling i forbindelse med holocaust, og antyder klart at en del av dem rett og slett hjalp nazistene.
At den klartenkte, skarpe tenkeren som selv måtte flykte fra nazismen kunne formidle slike ideer, medførte både dyp skuffelse og raseri.
Filmens temperatur er høyest når nettopp kontroversene tilspisses. Barbara Sukowa balanserer nennsomt mellom de følelsesmessige og intellektuelle drivkreftene hos et menneske med mye innsikt, stahet og sterk vilje.
Veteranregissør von Trotta stiller seg klart på Arendts side, og lar i litt stor grad hennes motstandere fortone seg som hevnlystne hissigpropper. Til tross for vedvarende scener med kjederøyking, er prosessen rundt Arendts - i datidens øyne - oppsiktsvekkende beslutning, interessant å følge.
Tilbakeblikkene er derimot mindre forklarende, men nødvendige sett fra de faktiske forhold. Arendt hadde som 19-årig student på 20-tallet et forhold til filosofen Heidegger, som senere knyttet seg til nazismen.
Filmen dypdykker i store tema, viser et menneske som stiller de filosofiske spørsmål rundt ondskap. Senere kriger har vist nødvendigheten av hennes tankegods. Temaet er for øvrig høyst aktuelt i Johan Harstads «Osv», som for øyeblikket går på Torshovteatret i Oslo.
BORGHILD MAALAND