«White House Down» er praktisk talt tvillingbroren til «Olympus Has Fallen», som hadde premiere i Norge i mai. Den førstefødte fikk terningkast tre i VG. Denne er ikke dårligere. Den er dessverre ikke noe bedre heller.
Igjen dreier det seg om et terroranslag mot presidentboligen i Washington DC. I «White House Down» er heltene våre sikkerhetsvakten John Cale (Tatum), hans nerd av en datter, Emily, og presidenten selv, Sawyer (Foxx). Terroristene er en broket gjeng høyreekstreme rasister og drittsekker-til-leie, samt en selvforelsket datahacker som spiller Beethovens 5. symfoni mens han jobber for å «ta ut» lederen for den frie verden.
Som vanlig i filmer som dette, er det satt av noen bijobber til en håndfull skikkelige skuespillere også: Gyllenhaal, James Woods og Richard Jenkins.
«White House Down> er en actionarketype, og som sådan slekter den på åtti- og nittitallets store kanoner: «Die Hard» (1988) er det store forbildet, regissør Emmerich egen «Independence Day» (1996) et annet.
Legg til en handlekraftig president, litt á la han i «Air Force One» (1997), og vi burde hatt en klaustrofobisk, upretensiøs-men-gøy «old school-rulle» på hendene, komplett med håpløs «humor» og et tonn pinlig patriotisme. Men helt slik blir det ikke, og det er nødvendig å dels peke på Tatum - ingen John McClane akkurat, dels på mangelen på en overbevisende skurk, og dels på en daff Emmerich:
«White House Down» er formelfilm, helt uten overraskelser, og den tyske regissøren sover seg gjennom den.
De helt store action-absurditetene tårner seg opp i løpet av den siste halvtimen, og er da velkomne. Problemet er faktisk at de kommer for sent.
MORTEN STÅLE NILSEN