Bokanmeldelse: Helga Flatland: «Det finnes ingen helhet»

Roman
224 s.
349,-
Aschehoug

Er det mulig å finne tilbake til livet etter en katastrofe?

Dette er den tredje og siste romanen i trilogien om livet til de etterlatte etter at kompisene Tarjei, Trygve og Kristian verver seg til Afghanistan, men kommer tilbake i hver sin kiste.

I andreboken «Alle vil hjem. Ingen vil tilbake» (2011) var Tarjeis foreldre Karin og Hallvard fullstendig handlingslammede og langt nede i den mørkeste delen av sorgen.

Nå, fem år senere, er Karin sakte på vei tilbake i jobb. Hun sliter med dårlig samvittighet for den døde sønnen hvis hun tillater seg noe som ligner hverdag.

Sammen med bygdas lege Ragnhild er det hun som får størst plass i denne siste boken. Mannen Hallvard - som satt på en stol i fjøset mens oksene sultet - er tilbake i arbeid, og vi lærer ham bedre å kjenne denne gangen.

Vi møter også Bjørn, den eneste som kom levende hjem. Flatlands fortellerstyrke ligger definitivt i den elegante og svært gjennomarbeidede vekslingen i synsvinkler.

På en filmatisk måte krysser vi de samme situasjonene flere steder. Språket er godt og lett tilgjengelig, her er det ikke mange krumspring i form av litterær balansegang eller utforsking av språket etter tapet.

Det blir noe konkurranse om plassen denne gangen, men jeg leser romanen først og fremst med legen Ragnhilds blikk. Hun var der som en samlende styrke rundt alle de rammede fra første sekund, og har gravd og dyttet i dem i årene som har fulgt.

Hva skjer egentlig med den som alltid står parat til å hjelpe når den tyngste delen av sorgarbeidet er over? Intensiteten hun opplevde i arbeidet med å hjelpe dem gjennom sorgen var altoppslukende. Er det mulig å si at man savner den?

«Alt er kropp» sa Ragnhild til de etterlatte da sorgen manifesterte seg som fysiske smerter, og denne frasen får sin ytterste konsekvens mot romanens slutt.

Dette er ikke en roman om unge menn i krigen, selv om en avisoverskrift i fortellingen reiser spørsmålet «Var det verdt det?».

Dette er først og fremst en utforsking av sorgens mange ganglag, hvordan den lukker oss, fyller absolutt alle tomrom og gjør oss numne langs veien mot et slags liv etter katastrofen.

Forfatteren fikk blant annet Tarjei Vesaas' debutantpris og Ungdommens kritikerpris for debutboken.
Jeg tror og håper at også denne siste boken blir lest av mange unge mennesker.