Alle som har sett denne filmens forgjengere, «Pitch Black» (2000) og «Riddicks krøniker» (2004), kjenner til det dystopiske universet og «mytologien» vi har med å gjøre.
Nesten 10 år etter forrige gang treffer vi nå Furyan-krigeren Richard B. Riddick (Diesel) alene på en fremmed planet. Vel, alene og alene: Planeten er fylt til randen av en uendelig horde kjipe rommonstre, som alle er ute etter å drepe vår helt. Filmens første halvtime er nesten ordløs; en lang, skummel og spennende kamp mot grisete, slimete fiender, utkjempet i et øde landskap som er brunt av møkk, støv og forurenset vann.
Riddick får en idé. Det er ikke bare dyrene som er ute etter ham. Hans gamle fiender fra Necromonger-imperiet vil også ha den skallede skalpen hans. Ergo lokker han to sett med dusørjegere opp til planeten han er strandet på, med det for øye å stjele et romskip og komme seg vekk.
«Riddick» er kompromissløs lavbudsjett-action av den gamle skolen, og slekter på alt fra «Mad Max» (1979), «The Terminator» (1984), «Aliens» (1986) og «Predator: Den usynlige fiende» (1987).
Riddick er så barsk at han spiser rått kjøtt og omvender lesbiske kvinner. Filmen er stort sett en eneste lang jaktsekvens. Alt er smerte og fare. Nakne kvinnebryster dukker opp i ny og ne, som fyrtårn i det postapokalyptiske mørket. Det er som om den høyteknologiske post-«Jason Bourne»-actionfilmen aldri hadde eksistert.
Det er en B-film i ånden fra Roger Corman: Billig, upretensiøs - simpel og stolt av det. Den er monoton, og minst en halvtime for lang. Men heller denne typen kjøtt-og-poteter action, «mean'n'lean» og «cheap'n'cheerful», enn de påkostede, kaklende kalkunene som Hollywood helst fôrer oss med nå om dagen.
MORTEN STÅLE NILSEN