Det føles på prinsipielt grunnlag galt å ikke kunne gi «A Late Quartet» en betingelsesløs anbefaling. Det er en film av, om, med og for voksne mennesker. På kino i 2013!
Skuespillerensemblet er uvanlig begavet. De fire hovedrolleinnehaverne er severdige i nesten hva som helst (det samme gjelder Wallace Shawn). «A Late Quartet» er til alt overmål en forsøksvis filosofisk film om en idé som står undertegnedes hjerte nær: Hvordan musikkopplevelser kan gi livet sårt tiltrengt mening.
Det er trist at den amerikanskisraelske spillefilmdebutanten Zilbermans film rakner, etter en lovende første halvtime.
Vi kastes inn i livene til strykerkvartetten Fugue. De har sett bedre dager. Cellisten (Walken) er i de begynnende stadiene av Parkinsons sykdom. Kjærlighetsforholdet mellom andrefiolinisten og bratsjisten (Seymour Hoffman og Keener), blir satt på alvorlige prøver. Førstefiolinisten (Ivanir) har diktatoriske trekk, og får etter hvert et godt øye for noen han ikke burde fått et godt øye for.
Zilberman klarer et stykke på vei å si noe interessant om dynamikken i en gruppe med tett sammensveisede, seriøse musikere. At skuespillerne er ubekvemme i scenene der den krevende musikken «fremføres» (spesielt Seymour Hoffman og Keener ser ut som om de er nær ved å drukne i møte med instrumentene sine), er et lite problem det hadde vært fullt mulig å leve med. Verre er det at filmen etter hvert utvikler så mange andre.
For dessverre. Før vi vet ordet av det reduserer Zilberman «A Late Quartet» til et pompøst, prektig melodrama - en såpeopera i smoking. I den samme slengen glir regissørens legitime beundring for utøverne over i blind idoldyrkelse: Selv manipulasjonene, utroskapen og livskrisene til disse menneskene har liksom noe edelt og verdig ved seg. Deres lidelse er både vakrere og mer meningsfull enn vår. De er jo kunstnere, må vite.
Dramaturgien er like forutsigbar som i en hvilken som helst rockdokumentar om en gjeng knarkende tullebukkers «opp, ned og opp igjen»-karriere. Filmens omgang med musikkrelaterte metaforer for livet, og Beethoven, er mildt sagt gymnasial. Og slutten er latterlig - pur «Spinal Tap».
Se den gjerne, ikke minst for Christopher Walkens glitrende innsats. Men forvent ikke å bli klok av «A Late Quartet».
MORTEN STÅLE NILSEN