Teateranmeldelse: Død og pine!

Musikal: Det Norske Teatret
«Shockheaded Peter»
Av Julian Crouch og Phelim McDermott
Til norsk ved Are Kalvø
Regi: Erik Ulfsby
Originalmusikk: The Tiger Lilies
I rollene: Vidar Magnussen, Kristin Grue, Unn Vibeke Hol, Jon Bleiklie Devik, Ingunn B. Øyen, Niklas Gundersen, Espen Beranek Holm (orkesterleder) m.fl.
En fryd for både øyne, ører og våre mørke sider som synes det er herlig med groteskerier bare de er dratt langt nok ut. Og det skal jeg love deg at de er i «Shockheaded Peter».

Dette er stykket som egentlig skulle gått høsten 2011, men som ble tatt av plakaten etter Utøya-tragedien. Det virker som en helt korrekt beslutning, selv om «Shockheaded Peter» i bunn og grunn bare er tøys. Norge var likevel ikke klar for morbiditeten som ligger i bunn av dette stykket i 2011.

Får som fortjent

Det blir presentert som et stykke om barn for voksne. Greit nok. Tar du det som skjer på scenen for bokstavelig - og det kan jo barn fort gjøre - vil du nok få problemer med nattesøvnen. For her straffes barna på verste måte, med døden, når de blir uskikkelige.

Margrethe Munthe blir snill tante i forhold til moralen i de ti enkelthistoriene her; er du for eksempel så dum at du leker med fyrstikker selv om mamma har sagt at du ikke får lov, ja så brenner du opp.

Og spiser du ikke suppa di, svinner du hen og blir borte. Enkelt og greit.

Utgangspunktet er rundt 170 år gammelt. Da skrev den tyske psykiateren Heinrich Hoffman «Der Struwwelpeter» («Busteper» på norsk) som reaksjon mot snillisme i barneoppdragelsen. I 1998 tok to engelskmann fatt i boken og lagde et rammeverk til en hel musikal som raskt ble en suksess.

De skapte selv en lignende motbølge som det Hoffmann gjorde; i en tid da det meste skulle være rosenrødt i musikal-verden, satset de på svart humor, død og annen styggedom slik at tanken om hva en musikal kunne handle om tok en ny og - for mange - befriende vending.

Fremdeles henger det igjen mye tysk (musikken) og engelsk (humoren), men Are Kalvø har gjort en fenomenal jobb med å oversette teksten til nynorsk - den er for eksempel forbilledlig enkel og naturlig i sangrimene og ekstremt velflytende og passe pompøs i tekstbrokkene.

I munnen på seremonimester, frister og sirkusdirektør Vidar Magnussen (som fremstår som en ond Willy Wonka) skaper Kalvø både stor humor og prosa, selv om man av og til må konsentrere seg ekstra for å høre etter fordi nettopp Magnussen er en så innbitt, fresende og lidenskapelig ond pådriver av hele showet.

Mye av ansvaret for fremdriften hviler på skuldrene til Vidar Magnussen. Det klarer han med glans, Magnussen er rett og slett fjetrende god i sin rolle, men han har selvfølgelig også ypperlige medspillere rundt seg hele tiden.

Det er heller ingen tvil om at «Shockheaded Peter» vil falle i smak hos alle som allerede har en svakhet for Brecht og Weill, samt Tom Waits. Eller Kaizers Orchestra-forestillingen «Sonny», for den saks skyld.

Tipper at regissør Erik Ulfsby har studert dem ekstra nøye før denne forestillingen, slik både de engelske skaperne av stykket, samt The Tiger Lilies som har skrevet musikken, også har gjort.

Kabaretfølelsen er påtrengende, akkurat slik det skal være i denne settingen. Ompa og klezmer går hånd i hånd med mer strait pop og danner helhetlige tablåer som fort kan bli klassiske, ikke minst den nydelige balladen «Robert flyg» eller de elleville «Jegaren som la seg for å sove» og «Små ekle bøllefrø».

Disse numrene er helt ubetalelige og blir backet av et skreddersydd band med ukulele, tangenter, trommer og tuba der Espen Beranek Holm briljerer som sidekick til seremonimester Vidar Magnussen.

Riktignok mistenker vi Magnussen for å improvisere frem spor av både Espen Lind, Jokke og Kirsti Sparboe i monologene sine, men hva gjør det når sitatene passer?

Og da har vi ennå ikke nevnt scenografien som kan bli statisk midtveis i stykket, men som har et par gispende originale effekter (se opp for en elefant...) som redder det hele.

«Shockheaded Peter» er i det hele tatt en forestilling der alle ledd passer perfekt til hverandre. Resultatet er at selv grotesk tull og tøys og overdrevne moralregler kan være super underholdning.