«Det er ikke viktig hvor du kommer fra, men hvem du velger å være!». Budskapet, leveregelen i «Smurfene 2» gjentas mange ganger, men det når aldri helt frem til publikum.
Visdomsordene avleveres nemlig så generisk og uten innlevelse at det blir bare ord. «Smurfene 2» tar de små blå tilbake til Europa hvor de opprinnelig kom fra, men er en liten nedtur. En kidnapping (eller smurfnapping om du vil) står sentralt:
Trollmannen Gargamel i Paris (aldeles forferdelig dubbet med en slitsom gebrokken aksent) tar Smurfeline til fange. Gjennom henne er målet å nå frem til Pappa smurf som sitter på oppskriften og hemmeligheten bak smurfeessensen som gir makt og magiske evner.
Den streite «krimhistorien» er ikke uengasjerende i seg selv: Dersom du holder for ørene kan det blant annet være moro å se onde Gargamel ommøblere på Paris' skyline. Ellers er det amerikanske «blikket» filmen angriper Paris med rimelig klisjefylt: alpelue, gourmetsnobberi etc, ja du vet.
Hovedproblemet med «Smurfene 2» er den oppspilte, masete tonen det hele er fortalt i. Med en hel hær av små blå som vil til orde blir det vanskelig å få grep om den enkelte smurf rett og slett, med pappa smurf som et hederlig unntak. De maser og kjaser i munnen på hverandre, filmskaperne virker livredde for å kjede de små, og ender opp med å droppe alle sjanser til pustepause og refleksjon.
Den norske dubbingen når også et lavmål med «Smurfene 2».
Jeg er klar over at retningslinjene fra de store studioene er ganske så strenge i forhold til hva man har lov å si i den norske oversettelsen, og med et vell av karakterer å slippe til kan det ikke ha vært lett. Til neste film, den er allerede planlagt, bør man under alle omstendigheter legge seg litt mer i selen for å jobbe frem bedre og mer forståelig norsk. Både skuespillerne og de unge kinogjengerne fortjener det.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN