Det er litt merkelig at biogfrafi-filmen om kongen av kitsch har latt vente på seg så lenge, ingrediensene tatt i betrakning: Overdådighet som rett og slett ikke ligner grisen, en ubestridt suksesshistorie (verdens best betalte underholder som i sine beste stunder dro inn 300.000 dollar i uken), og hans uavklarte seksuelle legning. Men, Hollywood er mer konservativt enn vi kanskje liker å tro, regissør Steven Soderbergh slet med å nå fram hos de store Hollywood-studioene fordi det hele var «for homo» (!).
Filmen endte opp som «TV-film» i USA, produsert av HBO. Det betyr at verken Michael Douglas eller Matt Damon kan bli nominert til Oscar, noe begge hadde fortjent! Michael Douglas triumferer i comebacket med slappe håndledd og nasal «kosestemme». Han ser ut til å ha studert Liberace-klipp grundig, men klarer å gjøre ham til sin egen. Som tidligere «sexavhengig» har han kanskje større forutsetninger enn de fleste for å gjøre rollen riktig...
«Mitt liv med Liberace» er basert på Liberaces elsker Scott Thorsons memoarer fra 1988. Ikke vet jeg hva han har godtatt og gitt fra seg når boken skulle filmatiseres, men sikkert er det at han ikke kommer spesielt godt fra det hele: En 19-årig kjekkas som i løpet av kort tid ender opp innelåst, nærmest som mannlig prostituert hos den gamle grisen Liberace.
Matt Damon portretterer ham riktignok med total overbevisning og avslører hans sårbarhet, depresjon og desperasjon. Damon har en grundighet og seriøsitet i spillet sitt som må være fantastisk for enhver regissør å kunne lene seg på; se hvordan han med mimikk og rykninger han viser oss en 19-årings usikkerhet i møte med en gammel «mester», og hør hvordan han bruker stemmen! Filmen skildrer årene de to hadde sammen, en ganske streit opp-og-nedturer fortelling hvor litt for mye tid tilbringes innenfor husets vanvittig dekorerte vegger og boblebad.
Det er skuespillerprestasjonene og samspillet mellom Douglas og Damon som holder oss fjetret, manuset har noen rare skavanker: Halvveis ut i filmen skruller man det helt til for seg og feiger ut. Uten å avsløre for mye dreier det seg om noen ytterst diskutable problemstillinger rundt plastisk kirurgi. Det ender opp som komifilm, godt hjulpet av en komplett tøvete plastisk kirurg, spilt av Rob Lowe.
«Vi er to ensomme sjeler vi to» sier Liberace tidlig til sin elsker. Litt overraskende er det i hvor liten grad dette egentlig utforskes i filmen - i hvert fall for Liberaces del - og hvor lite man egentlig beveges av det man ser.
Man kommer ikke helt bak kandelaberen for å si det med originaltittelen, men du verden hvor solid man blir underholdt på veien!
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN