«Stjernene på slottet» går ut på at fem norske kjendiser, i
denne debutsesongen Gro Hammerseng, Toralv Maurstad, Dennis Storhøi, Lise Karlsnes og Fredrik Græsvik, reiser til et slott i Toscana. Der får de én dag hver som handler om dem, og hvor de legger opp dagene med mat og aktiviteter de selv velger ut.
Til gjengjeld forventes det at de skal snakke om seg selv fra frokost til kvelds, og svare på de spørsmålene deres med-stjerner måtte ha.
Velkjent formel
Om det høres kjent ut kan det enten være fordi dette programmet lenge har gått sin seiersgang på svensk TV.
Eller fordi det etter hvert er kommet så mange lignende konsepter at «Stjernene på slottet» nå fremstår som en hybrid kopi. Men ikke en blek en.
Dette er føle-TV på sitt mest velfungerende. I et balansepunkt mellom det hverdagslige og det storslåtte, skaper programmet en ramme som tydeligvis får celebritetene til både å slappe av og løsne på stemmebåndene.
Med på sengekanten
Oppskriften er tilsynelatende enkel. Hver kjendis blir introdusert med arkivbilder og en fortellerstemme som oppsummerer deres meritter.
Vi får følge dem litt i kulissene: på sengekanten med Fredrik Græsvig, under morgentrim med Toralv Maurstad og mens Lise Karlsnes fikser sveisen.
Men hoveddelen av tiden er viet til samtaler rundt frokostbordet, lunsjbordet og middagsbordet - samt litt lek og avveksling i aktivitetene som bryter opp måltidene.
Underveis som kjendisene forteller om seg selv, klippes det til private bilder, arkivmateriale og reaksjoner fra de øvrige slottsgjestene.
Samt til klipp av hovedpersonen selv i én til én-intervjusituasjon.
Fascinerende privatliv
Denne anmeldelsen er basert på de to første programmene, viet henholdsvis Hammerseng og Maurstad. De har begge lange karrierer og mye omtalte privatliv å øse av, som langt på vei skaper fascinasjonen. Karlsnes på sin side viser seg som en lovende kjendisreporter - som går rett på private spørsmål uten å nøle.
Av og til kan man være så inne i fortellingene at det nærmest virker forstyrrende når lyd fra arkiv- eller intervjumateriale klippes over middagssamtalen.
Samtidig gir vekslingen fra tårekanaltirrende alvorsprat rundt bordet til intern småkjekling under de uformelle aktivitetene en god balanse mellom skjemt og alvor.
Som helhet kan «Stjernene på slottet» oppsummeres med setningen Toralv Maurstad uttaler i første program: «Det er en redelighet uten å være kjedelig».
INGVILL DYBFEST DAHL