Potent gammelmannsmetal.
Dårlig gjort av Sharon Osbourne å nekte denne gjengen å kalle se «Black Sabbath». For dette er Black Sabbath. Det vil si utgaven fra det tidlige 1980-tallet. De lagde et album sammen i 1992 også, «Dehumanizer».
Der vokalist Ronnie James Dio på dét albumet forsøkte å oppdatere sin patenterte «dungeons and dragons»-«shtick», er han nå tilbake omtrent der han startet. Det vil si sanger om djevelens datter og den slags. Dios «operatiske» stemme og allround humørløshet er definitivt en smakssak. Det er vanskelig å ikke føle at han tar disse greiene alt for alvorlig. Men OK, han oppfant vel mer eller mindre stilen.
Slik Tommy Iommi vel mer eller mindre oppfant hardrockriffet. Han har et par gode her - «Bible Black», «Breaking Into Heaven», «Follow The Tears». Ingen har som han realisert kraften i det sakte - jo mer ulmende ondt, jo bedre. Problemet er bare at han ikke har nok i ermet til ti låter og én time. Mellompartiet med «Rock 'n' Roll Angel», «The Turn Of The Screw» og «Eating The Cannibals» er relativt døllt, dessverre.
ANBEFALTE KJØP: «Bible Black», «Breaking Into Heaven», «Follow The Tears»
MORTEN STÅLE NILSEN