I 2009 er Depeche Mode dinosaurer så gode som noen.
Som vanlig er det fire år siden siste album, og som vanlig er lanseringen krydret med «eldes med stil»-bilder tatt av den stadig mer plagsomt selvrepeterende Anton Corbijn.
Og apropos selvrepeterende: «Sounds Of The Universe» er et veldig vanlig Depeche Mode-album. De er farlig nær å ramle inn i Rolling Stones-mønsteret hvor en ny plate hovedsakelig er en unnskyldning for å dra på en ny kontopleiende turné, og hvor høydepunktene ikke er så mye mer enn ekkoer av tidligere tiders klassikere.
Den behagelige lydteksturen deres er intenst velkjent nå, et ukontroversielt kompromiss mellom den strenge synthestetikken fra åttitallet og den bredbente stadionrockingen fra nittitallet.
Albumet signaliserer at bandet er veldig komfortable i sitt eget skinn; så godt som alt er midtempo, og de store, dramatiske sangene uteblir - den «sinte» singelen «Wrong» (som kun gikk til topps i Latvia) er et unntak, men høres ut som noe de måtte tvinge seg selv til å lage. Likevel er det et par låter som peker mot en retning Depeche Mode gjerne kunne fordypet seg mer i: «Come Back» og «Perfect» er befriende renset for gravalvoret som nesten alltid henger over dem, marinert i søtt larmende gitarfeedback à la My Bloody Valentine. Disse henter også frem Dave Gahans mest potente vokalinnsats; det er ikke vanskelig å høre at han får tenning av nytt blod i sine hardt prøvede årer. De to sangene er utmerkede eksempler på hvordan man kan beholde sin identitet samtidig som man ser seg litt rundt, og hinter om at «Sounds Of The Universe» kunne vært en ny kreativ vår for bandet.
I stedet er det en plate som ikke vil skaffe dem en eneste ny fan, mens de gamle vil forbli trofaste - om enn litt rastløse.
ANBEFALTE KJØP: «In Chains», «Fragile Tension», «Come Back», «Perfect»
THOMAS TALSETH