»
Hun var et vidunderbarn. Vant en talentkonkurranse i hele Norges svenske helgeunderholdningsprogram, «Hylands hörna», i 1972, med et klassisk pianostykke.
Tre år senere kom debuten som populærmusiker. Da sang hun visepop med vidunderbarnstemme. Vidunderbarnpianospillet ble merkelig nok oversett. Det er å høre i bare ett av de fire utdragene her. Disse innspillingene låter enormt sjarmerende i grimme, u-uskyldige 2009. Som en snusfornuftig og prematurt sentimental Anita Hegerland.
En modnere stemme og atskillige Melodi Grand Prix-innsatser fulgte. Den knusktørre, Chic-møter-Baccara dansebandiscolåten (dans med meg) «Oliver» er utmerket, overmoden for en «frapperende frekk», uironisk nytolkning (hører dere, Montée?). Den da allestedsnærværende Georg Keller slo også kloa i henne, med brukbart utfall. Deretter mye mjukpop: Den jazzonfusionflørtende «Så sjenert», pompøse «Karma». Instrumentalen «Til Ludvik» gikk «selveste» Richard Clayderman i næringen tidlig på 1980-tallet.
Da hun giftet seg med Jahn Teigen i 1984, oppfant de to mer eller mindre det moderne superkjendisparet i Norge. De rakk også å gi ut «Cheek To Cheek» (1983). De kan skryte av «Friendly». Fin voksenpop.
Skorgans og Lars Kilevolds «new age»-opus «White Magic» (1986) var en kostbar kalkun. Deretter fulgte «Basic» (1990). Så trakk Skorgan seg en smule tilbake. Siden da er det blitt juleplater, kirkekonserter og hyggetrioen Queen Bees. «Gull» (2001) må være det mest personlige albumet hennes, trass i at tekstene er signert andre.
47 sanger er mange sanger. En enkel samling med 12-14 «hits» - alle de nevnte, pluss «Jeg elsker», «Ikaros», «Casanova» (hvor hun høres ut som Åse Kleveland, og synger en uvanlig latterlig tekst) og en håndfull til - ville vært mer funksjonell. Trolig mer kommersiell også. Men det er OK at det ble slått på stortrommen i anledning de 50 år. Det er lite det er mulig å mislike her.
MORTEN STÅLE NILSEN