HANDLER OM: Kai Koss (KK) vender tilbake til til bygda han rømte fra 19 år tidligere. Det tyranniske moren er død; KK vil i grunnen bare gjøre opp boet og forsvinne igjen.
Men morens forfalne hus står. Og vandringen gjennom rommene og ned i kjelleren utløser vanvittig mareritt - og bringer til live spøkelser både i KKs og andres liv...
DOM: «Skjult» er på mange måter en oppvising av en sjangerfilm, på høyt nivå. Det er utrolig fascinerende å se en så dyktig skuespiller som Kristoffer Joner spille ut sine mareritt. Dette er i toppklasse, også internasjonalt.
Men også skuespillerne i mange av de mindre rollene er utpreget gode - og befriende profesjonelle.
Fotograf Sjur Aarthun leverer forfall og granskog og dyster natur i noe nær perfekte rammer. Lyddesigner Hugo Ekornes riktig boltrer seg på spikende nerver. Sminke og effekter har samme presis, effektive karakter. Bra!
Som sjangerfilm har «Skjult» klare referanser. Som Stanley Kubricks landemerke «The Shining» (1980), John Boormans klassiker «Picnic med døden» (Deliverance) (1972) og George A. Romeros «Night og the Living Dead» (1968). Det er helt OK.
Men spenner man opp et stort og ambisiøst lerret, blir også skjønnhetsflekkene synlige. Et par sentrale biroller er for dårlig forklart og/eller integrert (hotellresepsjonisten og den lokale første-mobb). Og man får en følelse av, her og der, at det legges ut spor og føringer som aldri blir forløst; altså at handlingen ikke er skarpskåret enkel nok - eller at den ikke plukker opp nok av de trådene som finnes.
Skrekkfilmer er i sin natur enten syke filmer eller sykefilmer. Også «Skjult» beveger seg stilsikkert et sted mellom tung psykiatri og mer «naturlige» perversjoner. Uten at man kan la seg lokke til å komme med noen løsning; akkurat her svever «Skjult» akkurat der en god skrekkfilm skal sveve.
Jo da, vi har nok en ny suksessrik nerveriver for kidsa, her! Mens de eldre vil kunne glede seg både over ambisjonene og rammene for filmen.
JON SELÅS