Forrige gang de to ga ut plate sammen, var den kreditert «John Parish & PJ Harvey» («Dance Hall At Louse Point», 1996).
Sistnevnte hadde akkurat gitt ut mesterverket «To Bring You My Love» (1995). Sammen med Parish tok hun et skritt inn i «folk», vridde standarder - «mindre» musikk.
11 år etter har Harvey navnet sitt først, og «White Chalk» (2007) relativt ferskt på samvittigheten. Det var et album det var lett å beundre, men vondt å lytte til.
«A Woman A Man Walked By» føles som et PJ-album. Tekstene er gjennomgående beinharde - livet som kamp, kjærligheten som krig, sort, seksuell humor. Musikken er mer variert og stundom mer innbydende enn de minimalistiske Edvard Munch-kulltegningene på «White Chalk». Mer typisk «alternativrock». Den ubehagelig eteriske stemningen er ivaretatt i de mer sparsomme øyeblikkene, dog. Tidvis høres det ut som Harvey svever spøkelsesaktig et sted mellom liv og død. Så kommer hun tilbake, spiller hard bluesrock og rister av desperat liv.
Geniet har tunge dager. Men et geni er hun, tror jeg.
ANBEFALTE KJØP: «Black Hearted Love», «April», «Pig Will Not», «Passionless, Pointless»
MORTEN STÅLE NILSEN