MED OG OM: Håkon Bleken.
HANDLER OM: Håkon Bleken rundt 80-års-merket. Han har vært kunstner hele livet, utvilsomt en av Norges fremste. Samt en engasjert samfunnsdebattant.
I dette portrettet snakker han om sin kunst og seg selv som kunstner, om bakgrunn og oppvekst, om forholdet til andre, om sine egne begrensinger og prioriteringer - samt om døden.
I tillegg følger filmen med på en konsis tre-punkts europareise; til London og en Francis Bacon-utstilling, til en stor Picasso-mønstring i Paris, samt til Isenheim kirke i Colmar i Alsace, der den tyske renessansemaleren Mathias Grünewalds mest kjente verk, en altertavle, befinner seg.
DOM: «Håkon Bleken, maler» er et meget godt kunstnerportrett! Filmskaperen har lykkes med å få i gang den grunnleggende og tillitsbaserte dialogen med sitt objekt. Og Håkon Bleken er gammel nok og forstandig nok til å bruke vettuge og begripelige termer om det han holder på med. Det er faktisk modige gjort; hvor mange andre kunstnerportretter han man ikke sett fordampe opp i ubegripelig tåketale?
Filmen har ett «poetisk» element: En fremførelse av Verdis «Requiem» i Nidarosdomen. Et døds-apropos, altså, formentlig knyttet både til kunstnerens egen behandling av temaet død og lidelse i sine bilder, av hans maleriske bruk av hans egen fars avsjelede legeme - samt at kunstnerens selv i en alder av 80 må forventes å stå overfor det uavvendelige om ikke alt for mange år.
I en film som ellers innfører og anvender kunstneren i alle bilder, fungerer Nidarosdomen-innslaget uten Håkon som et vakkert og svevende fremmedelement. Dessverre.
«Håkon Bleken, maler» er ellers en respektfull, ærlig, tett-på-collage av og med en mann som konsekvent gjennom et etter hvert langt liv har beriket Norge på så mange plan. Kilden til hans kunst er ofte er andres lidelse, gjennomføringen må likevel skje gjennom ham selv. Resultatet, på film, er en usedvanlig ærlighet, både i forhold til private, grunnleggende opplevelser og i forhold til hva og hvordan kunsten kan virke.
Takk for bildene!
JON SELÅS