(Parlophone/EMI)
Gærne-Petes mest edruelige - og minst gode - plate.
Man vil nødig oppfordre til misbruk av noe som helst, men en av rockens grusomme sannheter er at enkelte artister ser ut til å være nedsyltet i rusmidler for å prestere sitt ypperste. Bowie og Clapton er blant de klassiske eksemplene, og det ser ut til å gjelde for Pete(r) Doherty også.
«Grace/Wastelands» virket så lovende: Stephen Street er med som produsent, slik han var på det fantastiske forrige Babyshambles-albumet. Et av britenes største gitargenier, Graham Coxon fra Blur, spiller på nesten hele platen. Og altså, en ny-nykter Doherty. Men det virker som om gløden har forlatt ham fullstendig.
Platen er stinn av mumlende, akustisk pregede ikke-sanger, av typen han før har brukt som fyllstoff mellom den fyrrige punkpopen som var hans varemerke i The Libertines så vel som i Babyshambles. Han pleide å låte skadeskutt men kampklar; nå låter han primært skadeskutt. Gudene vet hva han skal gjøre med dette, forhåpentlig kan alt løses på lovlydig vis.
ANBEFALTE KJØP: «Last Of The English Roses», «Broken Love Song», «New Love Grows On Trees»
THOMAS TALSETH