«They love 1982!»
Hah. Lett å bli skeptisk i møte med Montée. Oslohipstere med sleiker, selvtillit og altfor store platesamlinger. Omslaget ser ut som en New Order-12" fra 1984. Sangene har «spennende», pretensiøse titler. Musikken er et møte mellom vestkyst-flinkisfusion og slik «intelligent» funkrock med afrobeat-islett som ble spilt i New York tidlig på 1980-tallet. Talking Heads, ja - «Secrecy» er som snytt ut av nesen på «Remain In Light» (1980). «Into The Open» smaker av Heads-makker Adrian Belew. Den der smatrende, rene Stratocaster-lyden!
Ganske dansbart også. Litt LCD Soundsystem, men med kjølig Spandau Ballet-vokal på toppen. Musikktullingen i meg kunne ha fortsatt å droppe navn (Toto! Sen Roxy Music). Men i stedet noen ord om hvorfor «Isle Of Now» er et av årets fineste norske popalbum: Disse 11 sofistopopsangene høres kostbare ut, og renner over av arrangementsmessig stringens og detaljer. Det skjer noe minneverdig i hver eneste en av dem. Ofte mye.
Et gigantisk kitschfalsum fra selvnytende hovedstadsspradebasser? Ja, takk!
ANBEFALTE KJØP: «Amazona», «Entity», «Isle Of Now», «I Have Seen The Haven», «Secrecy», «Dreams Too Modern».
MORTEN STÅLE NILSEN