Føler BigBang seg litt «under været» i solfylte California?
BigBang har til gode å gi ut et svakt album. De har for lengst funnet sin form: Gitarrock med soultilsnitt, dandert med vestkystkorharmonier og et og annet triks fra tidlig tungrock. Det betyr ikke at det ikke er subtile forskjeller fra gang til gang. Det nå Los Angeles-baserte Oslo-bandets forrige, «Too Much Yang», var en konsis, hard rockerupsjon. Denne har et mer modnet, ettertenksomt preg.
«Play Louder» og «Swedish Television» synes begge å handle om parforhold der én må være alene i lange perioder. Både de to og avsluttende «Now Is Not A Good Time» og «One Step At A Time» har en viss rotløs følelse ved seg.
Sikkert mye turnering i det siste. Og Los Angeles er og blir et stykke fra gamle Norge.
Øystein Grenis stemme blir litt mer ekspressiv for hver plate de gir ut, og han har aldri presset seg så hardt som han gjør her. «Call Me» og «Bag Of Leaves» er mer typisk senete rockere, «Freeway Flower» er den positive poplåten.
«To The Max» og «Jumpsuit» er overraskelsene. Førstnevnte en soul / disco-festlåt som Greni ikke helt har klart å bli herre over. Sistnevnte en artig nok, ZZ Top-harry vits. «Isabel» er sentrumet, en majestetisk komposisjon som forener Led Zeppelin-bulder med de liksom folketoneaktige gitarfigurene fra deres egen «Wild Bird». Også den preget av en eksistensiell uro.
Tre-fire glitrende tillegg til katalogen her.
Likevel er ikke «Edendale» helt den maktdemonstrasjonen man kunne ha forventet seg fra BigBang nå.
MORTEN STÅLE NILSEN