Tilbake til fremtiden

* Konsert: Metallica

* Sted: Globen Arena, Stockholm

* Publikum: 14.000 (utsolgt)

Etter en rusten start på 2000-tallet, med avslørende dokumentarer og et forhatt album i «St. Anger», er Metallica i full gang med sin egen «extreme make-over». Fjorårets «Death Magnetic» ble godt mottatt, og turneen som i løpet av sommeren sveiper innom et utsolgt Oslo Spektrum to ganger, skal gjenetablere Metallica som Verdens Største Band.

I går fikk svenskene sin første titt på nye Metallica. Et utsolgt Globen samlet seg rundt den stjerneformede scenen i midten av lokalet, hvor James Hetfield, Kirk Hammett, Robert Trujillo og Lars Ulrich svetter rundt på alle sider av scenen, fast bestemt på å vinne over hver eneste fan som henger skrikende over barrikadene,

Mens Metallica kunne gjort det enkelt ved å basere showet rundt kun etablerte klassikere, serverer de i stedet hele seks låter fra «Death Magnetic» og gjør det klart at de planlegger en fortsatt lang og kreativ karriere. Dristig og prisverdig, men ikke hundre prosent vellykket. Åpningen med «That Was Just Your Life» og «The End Of Line» hakker av gårde foran det ustabile og kantete trommespillet til Lars Ulrich. «Harvester Of Sorrow » og « One» fungerer derimot bedre, og de eldste fansene får en hyggelig hilsen med den - i Metallica-sammenheng - obskure «No Remorse».

Og når bandet først har funnet formen med de gamle kjenningene, sitter også «Broken, Beat And Scarred» fra «Death Magnetic» som støpt i betongveggene i Globen.

Litt famlende første halvdel, men så skjer det noe magisk i svenskenes storstue. Badet i laserstråler og i skyggene av fire gigantiske kister som henger over dem, leverer Metallica en to-slags knockout med «The Day That Never Comes» og «Master of Puppets».

Den ene en purung balladesingle fra i fjor, den andre kanskje tidenes største metallmonster. Presentert rygg mot rygg viser de at Metallica kan sy sammen 1986 og 2008 til et sømfritt teppe av publikumsfrieri og kompromissløshet.

Mot slutten kommer «Nothing Else Matters» og «Enter Sandman». Førstnevnte episk og vakker, sistnevnte delvis ødelagt av Lars Ulrich som spiller mer i utakt enn et middels norsk skolekorps. Helt friskmeldt er kvartetten altså ikke, men hestekuren de har satt seg på virker hvert fall.

Da kan man jo håpe at pasienten er tilbake i bedre form enn noensinne før sommerjobben i Norge.