HANDLER OM: I Berlin i 1958 opplever en 15 år gammel gutt et skjellsettende møte: Hos en noen-og-tretti-år gammel, vakker kvinne får han sex og nærhet - mot at han leser bøker for henne.
Noen år senere er gutten jusstudent og overværer en rettssak mot seks tidligere konsentrasjonsleirvakter. Hans mystiske elskerinne er blant dem...
Basert på Bernhard Schlinks roman fra 1995.
DOM: «The Reader» har fått stor oppmerksomhet, ikke minst etter mange Oscar-nominasjoner og én Oscar - til Kate Winslet for hennes hovedrolle.
«The Reader» er en uhyre krevende film, avgjort best egnet for et voksent publikum.
Slik jeg opplever den, er den i første rekke en slags utforskning av spørsmål om eksistensiell skyld og soning, for enkeltmennesker og for et helt samfunn.
Filmen hopper i tid, for også å belyse grunnleggende opplevelsers betydning for hele livsløp. Samtidig er den personlig skam avgjort et tema, i en film som, originalt nok, ikke handler om et offer, men om en gjerningsperson.
Å, ja: Det blir vanskelig. Det er meget lekkert gjort, det er mye avkledd sex mellom en meget ung mann og en eldre kvinne, filmens mange temaer balanseres hårfint mellom noe filmatisk smakfullt og elementer som, tross alt, vil bli oppfattet etisk forsvarlig.
Kanskje er det denne alltid ivaretatte ballansen som gjør at jeg blir mer irritert enn egentlig grunnleggende og fruktbart utfordret til syvende og sist.
Og dette er koplet til Kate Winslets vanskelige - og på mange måter imponerende gjennomførte rolle: Vi får aldri, på noe tidspunkt, noen slags forklaring på hvem denne kvinnen egentlig er. Noen antydninger gir grunnlag for gjetninger: hennes analfabetisme, hennes greseløse plikttroskap, hennes sårbarhet, hennes flukt inn i et forhold til en mye yngre gutt.
Men det stopper der. Og en film med et svært anslag, noen refleksjonspunkter som er knyttet til forrige århundres største traumer, adskillig etiske utfordringer - blir til syvende og sist litt feig. Faktisk.
JON SELÅS