Smårusk fra Øye.
Erlend Øye har vært en av Norges mest egenrådige artister det siste tiåret, jevnt over briljant og alltid med en ekstra kanin i hatten. Men med denne andre platen fra berlinerbandet hans gjør han noe han ikke har gjort før: Han nøyer seg med å «følge opp» en plate, uten noe annet oppsiktsvekkende i forkant. Og dét er litt skuffende.
Men bare skuffende fordi han pleier å holde så høyt nivå, og fordi han ikke har tråkket dypt i egne fotspor tidligere.
Nå har The Whitest Boy Alive riktignok oppdatert sin kliss nakne, new wave-deriverte rock en smule, først og fremst med hårete orgellyder og en og annen discobeat. Likevel er det forgjengerens fortrinn - den ensomme stemningen, den spartanske lyden, den rene gitarklangen, Øyes vakre stemme - som er beholdningen her også.
Muligens var det for varmt i Mexico, der platen ble spilt inn. «Rules» er litt matt, slik man føler seg når solen har stått på i meste og lengste laget. Eller er det hjertesorg som har lagt en demper på Øye? Okke som er det flotte øyeblikk her, nok til at «Rules» passerer som et vellykket hvileskjær.
ANBEFALTE KJØP: «Keep A Secret», «Intentions», «Promise Less Or Do More», «Island»
THOMAS TALSETH