Dagbok-dilettanteri.
Man skal vokte seg vel for å mikse moderskap og musikkanmeldelser, har jeg hørt, men man skal jaggu være forsiktig med å ta med seg familielivet på platen sin også. Denne rare, talentfulle men litt overvurderte svenske damen har like godt laget noe av et konseptalbum rundt det å gå hjemme med en liten grinasabb eller to festet til leggen, og det er ikke en udelt glede å lytte til.
Wilson ønsker åpenbart å gjøre det klart at mammatilværelsen ikke er noen dans på roser, noe som i beste fall må sies å være gammelt nytt. Verre er det at hun, rent musikalsk, får det til å fremstå så fryktelig traurig: Det er sannelig ikke hver dag man må lytte til noe så gledesløst som «Hardships!», og det er ikke bevegende tristesse heller - det er jamrete og navlebeskuende.
Platen preges av skakke, fantasifulle rytmespor og begavet omgang med pianoet; Wilson har kabaret i blodet og er ikke upåvirket av Tom Waits. Men det er så tørt produsert at man får sandsmak i munnen, og «Hardships!» er en klar nedtur etter forgjengeren «Love And Youth».
ANBEFALTE KJØP: «Like A Fading Rainbow», «The Wooden Chair», «Hardships».
THOMAS TALSETH