Spillanmeldelse: Lettspilt Halo-strategi

Det var egentlig ikke meningen at «Halo: Combat Evolved» skulle ende opp som en milepæl og et fenomen i spillhistorien.

Spillet var nemlig først tiltenkt Apple Macintosh i form av et sanntidsstrategispill. Slik gikk det som kjent ikke, utvikler Bungie ble kjøpt opp av Microsoft og Master Chiefs kamp mot universets styggedom ble til et av Xboxens fremste flaggskip.

Sånn sett kan man si at «Halo Wars» slutter sirkelen og tar serien tilbake til sine originale røtter, iallefall hvis man legger godviljen til. Derfor er det kanskje ikke helt urimelig at historien i «Halo Wars» finner sted tyve år før hendelsene i det originale «Halo: Combat Evolved».

Krigen mellom menneskene i UNSC og de usjarmerende slemmingene i «Covenant» raser for fullt, en krig som slett ikke ser ut til å gå særlig bra for førstnevnte.

Det føles unektelig litt som å styre Frankrike i et krigsspill fra begynnelsen av andre verdenskrig. Man vet tyskerne kommer til å få juling til slutt, men ender opp med å måtte spille gjennom den kjipe delen av krigen hvor alt går galt.

Heldigvis ser det ut til at utviklerne også var smertelig klare over dette, så fokuset ligger først og fremst på å sette kjepper i hjulene til den stadig plottende «High Prophet of Regret». Litt som å hindre Hitler i å få atombomber eller gjennopplive de døde, med andre ord.

Strategispill på konsoll har aldri vært det helt store, men ettersom «Halo Wars» er utviklet spesifikt for å kunne styres med en håndkontroll, er ikke de vanlige problemene like fremtredende.

«Halo Wars» ser sine begrensinger og styrer for det meste elegant rundt dem. Makroer og hurtigtaster begrenser seg til generelle ting, som for eksempel å velger hele hæren eller sentrere kamera på hjembasen.

At dette gjør oppsplitting av enhetene kronglete, løses ved å redusere behovet for slikt til nærmest null. Solid, billig baseforsvar og små, hektiske kart gjør nemlig at man svært sjelden trenger å holde vaktstyrker eller kjempe på flere fronter samtidig.

Forsvarsverkene kunne fort ha gjort flerspillerdelen av «Halo Wars» til en øvelse i stillingskrig, men strenge bygningsbegrensinger sørger for balanse. Hver base kan kun bygge fire forsvarstårn på forhåndsbestemte plasser, noe som effektivt fjerner muligheten til å gjemme seg bak en vegg av laserkanoner.

Tilsvarende kan man heller ikke konstruere mer enn mellom to og syv bygninger på bestemte felter rundt basen, avhengig av om den oppgradert eller ei. Plassbegrensingen spiller en svært sentral rolle i «Halo Wars», ettersom størrelsen på strømmen av forsyninger, som forøvrig er spillets eneste ressurs, avhenger av antallet forsyningsbyggninger.

Man tvinges derfor til å velge mellom mange fabrikker og en liten, allsidig hær, eller å prioritere forsyninger og trene en hær som er større, men også mer sårbar.

Ettersom det gode, gamle «stein-saks-papir»-systemet står sentralt, er troppesammensetningen viktig, men når kulene først begynner å fly er det lite man kan gjøre fra eller til.

Det gjør at kampene verken er særlig spennende eller spesielt utfordrende, møljekrigingen koker som oftest ned til hvem som startet med den største og beste styrken.

En rekke spesialangrep og det høye tempoet sørger riktignok for at det aldri egentlig blir kjedelig, selv om erfarne skrivebords- og sofageneraler nok vil bli skuffet over den manglende taktiske dybden.

«Halo Wars» er jevnt over et lettspilt og solid strategispill som fungerer godt på konsoll. Det er temmelig grunt og byr ikke på særlig mye nytt, men nettopp slike ting gjør «Halo Wars» desto mer passende for svorne «Halo»-fans med en viss skepsis ovenfor strategigenren.

PS: I salg fra fredag 27. februar.

Sjefsdesigner Graeme Devine demonstrerer Xbox 360-spillet Halo Wars.