DOM: Med filmen om det «skeive» ikonet Harvey Milk har Gus Van Sant laget sin kanskje streiteste film noensinne. Det er neppe «paradoksalt». Snarere uttrykk for et sterkt ønske om at flest mulig mennesker skal se den. Historien er åpenbart viktig for regissøren, også han homofil.
Van Sant forsøkte i sin tid å få finansiert en lengre TV-serie om homsemiljøet rundt Castro Street i den amerikanske utposten San Francisco, basert på et manus av Oliver Stone. Det ble aldri noe av, og «Milk» føles i en viss grad som et plaster på såret. Filmen vil både være miljøhistorie, sosial historie og personlig historie.
Den lykkes ganske godt på alle de tre punktene, båret av en solid, Oscar-nominert innsats av Sean Penn. Penn har en tendens til å kaste seg over karakterer som om de var kakestykker. Noen ganger blir han for mektig, men her gir han et sentrum til den ellers perfekt tidskolorerte fortellingen. En samfunnsstøtte i sin høyremanndress. Men ikke redd for å bli «fjollete» når anledningen krever det.
Trass i noen maleriske sekvenser tidligst i filmen, holder «Milk» seg ganske nært opptil de sedvanlig sentimentale «biopic»-konvensjonene. Som sådan er den både god og rørende. Men den er ikke et kunstverk á la Van Sants forrige film, «Paranoid Park».
MORTEN STÅLE NILSEN