HANDLER OM: Som 27-åring hopper Øyvind «Vind» Aamot av en jordomseiling for å reise opp i fjellene i Nord-Kina. Han har studert sosialantropologi, og snakker språket.
Noen uker senere våkner han opp. Han vet ikke hvem han er, hvor han kommer fra eller hvorfor han kan de tingene han kan. Hjemme i Norge får han diagnosen retrograd amnesi, en sjelden form for hukommelsestap. Noen år senere legger han ut på jakt etter sitt gamle jeg i områdene der han mistet det.
DOM: Historien som ligger til grunn for denne norske dokumentaren, er interessant for alle mennesker. Den har da også allerede gjort Øyvind Aamot til et yndet portrettobjekt i landets medier. Rekken av spørsmål som kan i reises i kjølvanne av det som skjedde ham, er så godt som uendelig.
Filmen kunne gjerne ha vært et par hakk mer ambisiøs. Selve «jakten» - Aamots retur til åstedet for sitt «tabula rasa» i Kina - er nemlig et antiklimaks. Jeg kunne godt ha tenkt meg mer informasjon, flere «kjedelige» snakkende professor- og legehoder. I siste halvdel byttes disse ut med naturbilder fra Kina (helt fabelaktig vakre sådanne, det må sies - du kommer til å få lyst til å dra dit). Da mister filmen den intensiteten den hadde da vi først skulle bli kjent med ham. Man begynner å tenke på de mange fengslende filosofiske avstikkerne filmen kunne ha tatt, men lot være.
Noe av det mest interessante Aamot avslører i filmen, er hvordan han etter hukommelsestapet sluttet å tenke på barn som «barn». De var simpelthen «små mennesker». Egenskapene ellers var de samme som de hos de store. Aamot stilte med blank ark, helt ukondisjonert av kultur og oppdragelse. Filmen nevner dette, og haster videre. Noen ganger inn i hendelser som egentlig er kjedeligere.
Det å oppleve hele livet på nytt, fra bunnen av, er for øvrig noe filmen - og ikke minst Aamot selv -- egentlig er ganske positivt innstilt til.
MORTEN STÅLE NILSEN