(Virgin / EMI)
Jeg elsker dette bandet. Hvorfor er de slemme med det hele tiden?
Å sette sammen en samling med Magazine burde være en smal sak. For det første var de den britiske «postpunkens» ypperste orkester.
For noen tekster! «I am angry, I am ill and I'm as ugly as sin / My irritability keeps me alive and kicking». Fabelaktig! De tre første albumene deres, fra 1978-1980, er ypperlige, det fjerde og siste (1981) skuffende, konsertplaten «Play» (1980) ålreit og overflødig.
Oversiktlige, oppleste og vedtatte greier. Likevel har man rotet det til hver gang man har stablet på beina en «best of» med dem - fra «After The Fact» (1982) til boksen «Maybe It's Right To Be Nervous Now» (2000).
Og nå igjen, denne gang over to CD-er. For det første er omslaget heslig. For det andre er det tøysete å bruke så mye plass på slitsomme singel B-sider, på bekostning av klassikere som «Motorcade», «You Never Knew Me» og «Philadelphia».
Den siste langspilleren er dessuten overrepresentert. Huff. Ring petit moi neste gang 'a.
MORTEN STÅLE NILSEN