(Trisol / Tuba)
Men synth-rocken va'kke død!
Seks år er lang tid uten ferskvare på platemarkedet, men det spiller kanskje ikke så stor rolle for Zeromancer; deres dysterkjølige industrielle synth-rock vil alltid ha et publikum uavhengig av musikalske trender. Av den grunn hadde denne platen vært like relevant for to år siden - da den egentlig skulle ha vært ute - eller for ni år siden da Zeromancer debuterte i restene av Seigmen. Sistnevnte band er fremdeles en ledetråd like sterk som Depeche Mode og tidvis Nine Inch Nails for å beskrive Zeromancer.
Lydbildet er tungt og massivt, refrengene svære og oppsiktsvekkende catchy til å operere i en såpass goth-preget sjangre. Ikke minst starter denne platen så sterkt med de tre beste låtene at Zeromancer ikke helt finner tilbake til samme form utover på «Sinners International». Men at det fremdeles er vitalitet over de tidligere seigmennene Kim Ljung, Alex Møklebust og Noralf Ronthi, samt bandets to nye medlemmer, er det ingen tvil om.
ANBEFALTE KJØP: «Sinners International», «Doppelgänger I Love You», «My Little Tragedy» og «I'm Yours To Lose».
STEIN ØSTBØ