Nygamle Alicia.
Siden forrige studioutgivelse for tre år siden har Alicia Keys giftet seg (med den ikke helt ukjente produsenten Swizz Beats) og fått sønnen Egypt (det er toåringen vi hører bable kjærlighetserklæringer i duett med sin mor avslutningsvis på «When It's All Over»). Derfor er det en helt ny og endelig frigjort Alicia som presenterer seg helt i starten på «Brand New Me». Men helt nytt blir det jo aldri.
Det er noe euforisk over Alicia Keys lovprisning av sin nyoppdagelse av seg selv som kvinne, men der hennes mentale tilstand åpenbart er lettere enn noensinne, tar hun ikke noen musikalske kvantesprang. Hennes klassiske innflytelser innen soul- og r&b-verden er fremdeles åpenbar - Stevie Wonder og Marvin Gaye skinner sterkest her. Soulnumrene i sistnevntes ånd hever platen flere hakk, mens de mer arrangerte Wonder-inspirerte sporene blir atskillig mer utflytende enn hos originalen.
Det er - som alltid, egentlig - når Alicia Keys skreller bort det meste av produksjonsmessig fiksfakseri at hun er best, mest intim og på sitt mest innstendige. Blant annet gjør hun en gripende soveromsduett med Maxwell på soulperlen «Fire We Make», som er lysår unna sporet foran - det Nicki Minaj-gjestende tittelkuttet.
Akkurat der hun roer helt ned, bryter også hennes udiskutable multitalent klart gjennom, og akkurat der forsvarer hun sin posisjon som en av de mest interessante soul- og r&b-artistene av i dag.
BESTE LÅT: «Tears Always Win»
STEIN ØSTBØ