Hollywood gjenreist som superhelt med evne til å forandre den politiske verdensagendaen! I Ben Afflecks tredje film som regissør gir han oss et ekteskap mellom politisk thriller og Hollywood-satire som fungerer overraskende bra.
«Operasjon Argo» trigger også ønsket om å grave enda mer i samtidshistorien, basert på en sann historie som den er. En utrolig, helskrudd én også, slik som bare må bli film i Hollywood. Det dreier seg om gisseldramaet som utspant seg i Iran i 1979 med 52 amerikanere, kort tid etter at Ayatholla Khomeinis maktovertakelse etter Sjahens fall.
Seks av disse klarte å unnslippe og søker tilflukt i den canadiske ambassasaden. Inn med CIA-ekspert Tony Mendez som lanserer en idé som lenge møter hoderisting oppover i systemet: Vi lager en «fake» sci-film film - og får de seks amerikanerne ut under dekke at de er canadiske filmarbeidere. Det åpner for safari blant eksentriske Hollywood-produsenter og kostymedesignere - med en ramsalt og kynisk omgangstone.
Det er tydelig at Affleck er stormforelsket i denne delen av historien - for oss utenforstående blir det fort ganske bransje-internt og selvnytende. Langt bedre er han på å bygge opp stemninger og skru til spenningen: I åpningssekvensen manipuleres vi mesterlig til å virkelig kjenne på gislenes frykt, mens den siste halvtimen er en neglbitende tour de force ut av Iran - førsteklasses underholdning rett og slett. Det tas åpenbart noen kunstneriske friheter «a la Watzinger» i spenningens ærend - dét aksepterer vi lett. Det er heller ikke måte på hvor mange kule «onelinere» Affleck har gitt seg selv som «mesterhjernen» i hovedrollen, en kar som får lysende ideer ved å se på sønnens Star Trek-figurer. Pyttsann, det får gå!
Mindre tilgivelig er påklistringen av en voldsomt klisjefylt sidehistorie om en tapet av en sønn - og en samboer, samt en svulstig patriotisk finale - den kyniske produsent-delen av Affleck fikk for mye å si?
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN