De fem «Twilight»-filmene - sendrektige som kunstfilmer fra det gamle Sovjetunionen - kunne med fordel ha vært komprimert til én. De er uansett så godt som identiske:
Først en time-halvannen med ménage à trois-forviklinger (denne gangen gjort verre av en lei «farskapssak») og lengsel i sakte film, akkompagnert av trist pop. Så en trussel, dernest et slag. Det er, i grove trekk, det.
Et barn er kommet til. Dølla - unnskyld, Bella - har begynt å spille på vampyrlaget. Hun og Edward gleder seg, i en velkommen avveksling fra de andre filmenes «sex = død»-propaganda, til å ligge med hverandre i 10 år sammenhengende. Så begynner de ekle volturiene å lage kvalm. Tid for slag!
Denne siste installasjonen reddes av nettopp slaget. Det foregår på en gløtte i skogen, litt borgerkrig-aktig, og er både ganske vakkert og svært voldelig.
Hoder henruller, vampyrene får nye overnaturlige krefter etter behov, Michael «britisk klyse til leie» Sheen «camper» det opp noe grenseløst og Bella finner sin nye blodsugeridentitet.
Det er den mest visuelt spenstige sekvensen i serien, men ikke i seg selv nok til at «Part 2» kan kalls en god film.
Stewart og Pattinson er simpelthen det kjedeligste paret på denne siden av Posh og Becks. Seriens mest uttrykksfulle «skuespiller» - Taylor Lautners brystkasse - er nå som oftest tildekket. Effektene er «cheesy». Romantikken blaut. Filmen står i lange perioder nesten helt stille.
Det er viktig og riktig at verdens 14 år gamle jenter får lov til å hyle og hvine og fryde seg. Og gjerne over «Twilight»-filmene.
Men det er ikke mange årene til denne serien, og denne avslutningen, kommer til å kjede dem like mye som den kjeder alle oss andre.
MORTEN STÅLE NILSEN