Albumanmeldelse: One Direction - «Take Me Home»

I alt maset om Justin Bieber er det underspilt hvor store One Direction er. Platen deres fra i fjor har solgt det tredobbelte av Biebers siste på verdensbasis. Deres første norgeskonsert - i Telenor Arena om et halvt år fra nå - solgte ut på 20 minutter.

Det hører med til historien at «Up All Night» er en av de beste boybandplatene noensinne.

Og det er viktig for grupper som dette å fore sitt unge, rastløse publikum med ferskvare, men all den tid «Up All Night» fortsatt selger som sukkerspinn på tivoli synes det prematurt med en oppfølger allerede nå.

Særlig fordi «Take Me Home» oser av hastverk og lettvinte løsninger. Den er intet annet enn en blass kopi av forgjengeren. Der «Up All Night» fremstod som et gjennomtenkt overskuddsprodukt, låter denne platen som noe de har harvet unna i femminutters pauser mellom TV-opptredener, autografskriving og besudling av fans på hotellrommet.

De tungt prosesserte gitarene låter ikke like friske nå. Tekstene er enda mer utspekulert rettet mot ukyssede småjenter (verst: «Last First Kiss»). Rockreferansene (The Clash' «Should I Stay Or Should I Go « på singelen «Live While We're Young», Queens «We Will Rock You» på, eh, «Rock Me») er klønete og blodharry.

Interessant nok er de desidert best i en av de tre sangene der medlemmene selv deltar i skrivingen: «Summer Love» er en nær perfekt akustisk tåreperse i samme landskap som det voksne Take That har beveget seg i - og er medforfattet av en Take That-entreprenør.

Det finnes imidlertid en redningsplanke, som hever utgivelsen fra en soleklar toer på terningen.

I fjortisvennlig stil kommer platen nemlig i en «limited edition»-utgave utformet som en skoledagbok, med hauger av bilder av kjekkasene. Det bisarre er imidlertid kvaliteten på de fire ekstra låtene man får i denne versjonen - rene sjarmbomber som alle holder «Up All Night»-nivå.

Kjip hovedavtale med utmerket bonusordning, altså. One Direction er i sannhet et boyband utenom det vanlige.

BESTE LÅT: «Summer Love»