«Headshot» starter med et skudd i skallen, før den hopper i tid for å nøste opp historien om den tidligere politimannen Tul, som har blitt ideologisk leiemorder.
Når han våkner opp etter hodeskaden, ser Tul alt opp-ned. Ettersom han lærer seg å leve med denne tilstanden, ser han selvfølgelig det meste i et nytt lys.
Symbolikken er ikke diskré. Det er heller ikke de filosofiske ambisjonene, der filmen pløyer gjennom korrupsjon, kjærlighet, tro, samt en ideologi om å utrydde onde mennesker. For hvem er egentlig de onde?
Som et visuelt eksperiment, fungerer «Headshot» ganske bra. Fortellingen, derimot, halter. Den hopper mye fram og tilbake i tid, samtidig som stilen veksler fra kjapt, kornete og håndholdt action, via Tuls opp-ned synsvinkel, til dvelende bilder som bugnende visuelle buffeter i det thailandske landskapet.
Noen snertne kamp- og torturscener trekker opp, men filmen fremstår for opptatt av å være stilig til å bry seg om at det er så mange logiske brister i historien at det blir vanskelig både å følge og å føle med rollefigurene.
Den oppnår selvfølgelig å være en annerledes film-noir, men samtidig å være en film det er lett å falle av.
Der «Headshot» er vakker, er den veldig vakker, og der det brister, knaker det stygt.
INGVILL DYBFEST DAHL