Tenåringsangst og utenforskap - og vanskelig kjærlighet, her kommer en «Breakfast Club» for 00-tallet. Det dreier seg om de misforståtte veslevoksne «indiekidsa» på videregående, de som slet i alderen 16 til 18 - og som endte opp å skrive suksessromaner og filmmanus om nettopp dét.
I tur og orden sneier vi innom klassiske «high school»- temaer som ensomhet, narkodebut, mobbing, og den vriene forelskelsen - og filmen føles ikke sjelden som noe du har sett mange ganger før. Den store vendingen i historien, som forklarer hovedpersonens nevroser, kommer for sent og for vagt- og kjennes klabbet på i ettertid. Hvorfor vi ikke får vite noe om dette før det siste kvarteret er vanskelig å forstå.
Karaktertegningene er dessuten ikke fri for stereotypier, men de er lette å like disse selverklærte middelklasseutskuddene, selv med et par litt for selvbevisste skuespillerprestasjoner. Den godvonde følelsen av «oss mot verden» - gjenkjennelig for mange med russetiden bak seg - er fint skildret, og det som funker best i filmen. «The Perks of Being a Wallflower» fordeler det såre, det morsomme, det romantiske og det vanskelige jevnt utover - og er som «high school»-film å regne godt over gjennomsnittet. Og som vanlig i «indie» varianter av genren er det ekstra bonuser å hente for deg som likte den kuleste musikken i årene 1989-1992: The Smiths, XTC, New Order et cetera.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN