«De urørlige» er fortellingen om et tilsynelatende fullstendig umulig vennskap fortalt med råbarket humor, ironi og stor hjertevarme. Men også med en sosial klo, fritt for propagandering av noe slag.
Styrtrike, rullestolavhengige Philippe - proppfull av kulturell kapital på skikkelig fransk maner - skal ansette en ny hjelpepleier. Inn døren for å søke - kun «proforma» for å sikre seg trygdepenger - kommer breiale Driss, en gatesmart, småkriminell fra en av de nitriste forstedene utenfor Paris.
Til alles store overraskelse ansetter Philippe unggutten, og i løpet av filmen får vi se hvordan vennskapet utvikler seg. Og det er nå det begynner å bli riktig så moro! Humoren består i gjensidig erting, Driss lar på ingen måte Philippes handikap gå upåaktet. Philippe svarer med hoderisting og smått arrogante kommentarer om innvandrerens manglende dannelse og smak. Sammen lurer de også snobbete kunstsamlere med et hysterisk stunt hvor Driss agerer vanskelig tilgjengelig samtidskunstner.
Rått og avvæpnende, for hele tiden viser de to en grunnleggende respekt for hverandre. Det er skrevet og spilt så godt at varmen formelig strømmer fra lerretet ut på oss i salen. Jeg kan simpelthen ikke huske å ha ledd sånn av en fransk film noen gang. Filmen er «basert på en sann historie», og tematikken (rik hvit/fattig svart) formelig roper på sentimentalitet. Det kommer muligens i stort monn i den amerikanske nyinnspillingen som er under planlegging, men unngås heldigvis her.
Det gjør «De urørlige» til en av de mest festlig oppløftende filmopplevelsene i år.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN