Få serier har vært viktigere for moderne arcade-racing enn «Need for Speed»-serien. Med over tjue utgivelser er det vært plass til både veldig gode og ikke fullt så gode titler. De fleste har vært utviklet av EA sine egne utviklerstudioer, men ikke alle.
«Need for Speed: Most Wanted» er utviklet av Criterion Games, kanskje mest kjent for «Burnout»-spillene. Og det er synes, for «Most Wanted» trekker serien i retning av spill som nettopp «Burnout Paradise».
Som vanlig dreier det seg om lekre biler, vanvittige bilrace og et trafikkpoliti som får volvoene til UP til å se ut som første generasjons buddy-biler. De gidder ikke engang å gi deg en advarsel før du passerer hundre og femti.
Ikke at du egentlig får noen advarsler over hundre og femti heller, stopper du ikke umiddelbart er veien til spikermatter og pansrete SUV'er fryktelig kort.
Mens tidligere «Need for Speed»-spill har forsøkt å veve deg inn i en mer eller mindre troverdig historie om tøffe undergrundsracere med latterlig mye penger, går «Most Wanted» virkelig tilbake til røttene. Her er det ingen historie i det hele tatt.
Riktignok skal du klatre oppover på «Most Wanted»-listen ved å samle opp poeng, men dine utfordrere er helt anonyme utover hvilket bilmerke de kjører. Du trenger ikke engang utfordre dem for å passere dem på listen, kun hvis du vil ha kloa i bilene deres.
Utover de tolv «Most Wanted» bilene, er resten av spillets vel tredve biler plasser utover i kriker og kroker på spillkartet. Det er ikke den mest tilfredsstillende måten å «låse opp» nye biler på, ettersom tilfeldigheter og slump er mer avgjørende for hva du kan kjøre enn ferdigheter.
Bilparken er forholdsvis variert, med en overvekt på superbiler. Her er både Pagani, Bugatti og Koeningsegg representert. Selv om jeg må si jeg ble mest forelsket i den nesten lydløse Tesla Roadster Sport.
Hver bil kommer med et knippe på fem race. For å oppgradere bilene fullt ut, må du ha førsteplass eller gull i alle sammen. Bortsett fra «Most Wanted»-utfordringene, er det kun disse du kan bryne deg på i enspillerdelen av «Most Wanted».
På den ene siden får du dermed prøvd en hel rekke biler. På den andre siden får du dermed aldri egentlig brukt de fullt oppgraderte bilene, ettersom det da ikke er flere løp igjen.
Heldigvis er det mye å finne på i den store spillverdenen. Her er det hundrevis av snareveier, anleggsområder med enorme hopp, plakater å knuse, gjerder å meie ned og fotobokser å suse forbi.
Det er få ting som er så tilfredsstillende som å suse nedover i fire hundre kilometer i timen med en Bugatti Veyron mot et kjempehopp, for så å fly over to hundre meter gjennom luften.
For selv om det er en rekke ting å sette fingeren på i «Most Wanted», er kjørefølelsen upåklagelig. Et lett trykk på bremsen, mens du holder inne gassen, sender bilen din i en velkontrollert skrens som gjør svinger til en lek. Realismen i dette er kanskje begrenset, men artig er det absolutt.
Flerspillerdelen er dessuten tillagt mer vekt enn tidligere, blant annet med mengder av sammenliknende statistikk og oppfinnsomme utfordringer.
På nettet slipper du også gummistrikk-effekten som er sterkt til stede når du kjører mot datastyrte motstandere. Uansett hvor dårlig du er til å kjøre bil, forsvinner motstanderne nemlig aldri ordentlig ut av rekkevidde.
Konkurransen blant arcade-racerne er hardnet til iløpet av de siste årene. «Forza Horizon» nå sist, men også fjorårets geniale «Driver: San Fransisco» og «Burnout Paradise» er begge bedre spill enn «Need for Speed: Most Wanted».
Ikke med god margin, for «Need for Speed: Most Wanted» har en bunnsolid kjørefølelse, et spillkart proppet med skjulte hopp, snarveier og gjemmesteder, og et lydspor med flere toppartister.
Under tvil, velger jeg å gi «Most Wanted» en veldig, veldig sterk firer. Men er du fan av «Need for Speed»-serien kan du godt legge til et øye på terningen.
NEED FOR SPEED: MOST WANTED
Plattform: 360 (testet), PS3, PC, Wii U
Genre: Bilspill
Alder: 12
Utvikler: Criterion Games
Utgiver: Electronic Arts
Mer info (Wikipedia)