Om noen skulle klare å utfordre den konvensjonelle opplevelsen av musikk som pur underholdning, uten å bruke provokasjon som hersketeknikk, og samtidig gjøre det nærmest umulig å beskrive
resultatet, er Brian Peter George St. John le Baptise de la Salle Eno (puh!) fremdeles mannen.
64-åringens første, i dobbelt forstand rene, soloplate siden 2005 er lyden av lysets bevegelse, visstnok basert på arbeider fra et Torino-galleri. Snikende dissonans og skjult velvære vil heller ikke denne gangen frelse nye tilhengere, men tilfredsstille oss som er overbevist om at Enos ambiente utgivelser egentlig er kulminasjonen av Neil Youngs' credo: «It's all one song».
BESTE LÅT: (ingen «låter» her)
TOR MARTIN BØE