«Uskyld» starter ute i skogen, der vi blir vitne til to drap. Derfra loser politikvinnen som forsøker å løse mordmysteriet (Maria Heiskanen) oss gjennom oppnøstingen av forbrytelsen.
Vi serveres et sjalusitriangel i klassisk tradisjon. Når William (Kristoffer Joner) og storebroren Ruud (David Dencik) flytter fra Sverige til en gård i Norge, blir Janne (Maria Bonnevie) og William umiddelbart forelsket i hverandre. Den forstyrrende kraften i forholdet er Ruud, som skifter på å uttrykke ømhet, sjalusi og sadisme.
Naturen er en rollefigur i seg selv, og viser seg både vakker og brutal. Det er lett å få assosiasjoner til Terrence Malick i fotograf John Andreas Andersens nydelige formidling av Johnsens visjon.
De tre hovedpersonene presenteres nærmest i et vakuum, hvor foreldre og omverdenen er så godt som fraværende. Det styrker triangelets symbolisme og bildet av deres bånd, men etterlater oss også med mange ubesvarte spørsmål etter hvert som tragediene avdekkes.
Tidslinjen hopper mellom barndom, ungdomstid, ungt voksenliv, og fra noen måneder før mordene skjedde til ukene etterpå. Klippingen oppleves sømløs, men igjen ber Johnsen oss svelge et par spørsmål og bihandlinger for mye.
For mens det ubesvarte kan være besnærende i seg selv, trenger vi en minimumforståelse for rollefigurene for å engasjere oss i dem. Riktignok gjør skuespillerne sitt beste for å dra oss inn. Joner er en skjelvende spent streng mot Bonnevies Janne. Hun er intens og distansert på samme tid mens Denick stenger oss akkurat nok ute til at vi aldri får tak på Ruud. De er fascinerende, men vanskelige å bry seg om.
Mens krimhistorien gir «Uskyld» et underliggende driv, er filmen også en meditativ samling stemninger, mettet med symbolikk.
Og den biten sitter.
INGVILL DYBFEST DAHL