Australske Andrew Dominik viste med debutfilmen «Chopper» i 2000 at han har talent for å lage elegant film med brutal vold. Det har han stadig, men fortellingen fungerer dårligere i «Killing them Softly».
To arbeidsløse småskurker (Scoot McNairy og Ben Mendelsohn) raner et pokerlag for litt mer drevne kriminelle, og legger skylden på Markie Trattman (Ray Liotta). Når underverdenens sjefer kaller inn Jackie Cogan (Brad Pitt) for å ordne opp, begynner karmakula, for ikke å si hodene, å rulle.
Filmen utspiller seg i et dystopisk USA under valget i 2008. Nesten overalt rollefigurene går, er det en TV eller en radio hvor Bush eller Obama messer om hva som er galt med landets økonomi og hvordan det skal løses.
Under møtene Jackie har med representanten for forbryter-bossene (Richard Jenkins) tegnes en klar parallell mellom byråkrati, styresett og utfordringer på begge sider av loven. Hverken den parallellen, eller måten musikken kommuniserer med handlingen, er subtile virkemidler. Dominik dundrer det inn til det tidvis irriterende.
Mye av fortellingen formidles i lange dialogsekvenser, der en kan nyte gjenhør med drevne gangsterhelter som James Gandolfini og Vincent Curatola, foruten Liotta i uvant ende av maktpyramiden.
Historien bølger bedagelig fram med dialogsekvensene som uunngåelig kulminerer i voldsutbrudd. Eksplosjonene veksler mellom det rå med kvalmende klare lydeffekter, til nærmest ballett i sakte film, komplett til ballade-lydbilde.
Temposkiftene fungerer fint til å bygge og holde på forventning, til tross for at vi vet det vil gå de aller fleste ille. Men skiftene stilmessig, fra realisme til psykedelisk dopdrøm, stjeler for mye fokus og føles som unødvendige stoppunkter, til tross for fotograf Greig Frasers lettlikelige, oppdaterte noir-look.
Mens Liotta, Mendelsohn og Gandolfini alle former spesielt minneverdige rollefigurer, er «Killing them Softly» først og fremst Brad Pitts film - og ikke bare fordi han er produsent.
Pitt som Cougan briljerer i nyansene samtidig som han er effektivt knapp der det trengs. Ikke minst har han fått de saftigste replikkene å servere.
Filmen er direkte, (over)tydelig og brutal, men kunne med fordel vært mer treffsikker.
INGVILL DYBFEST DAHL