Det gode menneske fra Trøndelag er blitt 86 år gammel, og har - i riktig tid til julesalget - bestemt seg for å utgi sine siste meddelelser til offentligheten.
Som prosa betraktet er det ikke enkelt å skulle underlegge tekstene i «De gode gjerninger» vanlig litterær kritikk. Til det er det snakk om altfor enkle, nærmest rørende banale livsbetraktninger, skrevet på et slags hjemmesnekret «trøndsk».
Mer og mer får jeg assosiasjoner til en andaktsbok, der jeg leser meg gjennom Gjerstads tanker om sin egen livsgjerning.
Joralf fra Snåsa har i likhet med Jesus fra Nazareth helbredet mennesker for deres plager ved hjelp av håndspåleggelse.
Det sier seg selv at en slik evne lettest lar seg forklare ved å søke til kristendommen, og Gjerstad har da også utstyrt den lille boken med flere av sine egne religiøse tekster.
Store deler av boken består for øvrig av brev fra mennesker han har «helbredet», og det er interessant å lese hvordan skepsisen mot skolemedisinen er sterk og levende blant mange av disse. Et stykke på vei er vel derfor også denne boken et forsvarsskrift fra Gjerstad og hans allierte.
Ellers merker jeg meg at Snåsamannen uttrykker en lavmælt, men tydelig kritikk mot enkelte utviklingstrekk i Den norske kirke, selv om man nok bør være skriftlærd selv for helt å få tak på hva han egentlig mener er gjort galt.
Men visdomsordene står altså i kø, både hans egne og de mer kjente kirkefedrenes.
Det er på mange måter tankevekkende at kulturradikalernes gamle forlag, Gyldendal, nå er blitt den fremste formidleren av religiøs klingklang.
SINDRE HOVDENAKK