Ny Taylor Swift-plate: Aldri vært mer poppa

Gjennom disse fire platene har den nå 22 år gamle yndlingen
tatt stødige og stadige skritt vekk fra country-metropolen. Og denne lille reisens slutt er - foreløpig - Stockholm.
Der sitter nemlig Max Martin og hans landsmann Shellback.

Svenskenes bidrag på singlene «I Knew You Were Trouble» (dubstep!?!) og uimotståelige «We Are Never Ever Getting Back Together» har allerede staket ut kursen for resten av platen og forberedt fansen på hva de har i vente - en Taylor Swift med så glinsende gitarer og (fremdeles) catchy refrenger at hun i nærmeste fremtid endelig må forsone seg med at navnet til Shania Twain kommer til å bli brukt i utallige anmeldelser av «Red».

Det var Swift selv som ytret ønske om å jobbe med andre. Ganske smart. Siden «Speak Now» for to år siden - der hun skrev absolutt alt selv, 14 låter ialt - har hun hatt et enormt aktivitetsnivå og holdt høyt tempo med verdensturnè og diverse andre opptredner både på prisutdelinger og ellers i offentligheten.
Derfor er det lurt å utvide verdensbildet litt istedenfor å drukne i seg selv etter en to år lang jordomseiling hvor alt har dreid seg om henne.

Taylor Swift har på langt nær roet ned verken tempo eller kreativitet. «Red» inneholder hele 16 låter, i tillegg kommer en deluxe-versjon også i butikkene mandag. Ved første gjennomlytting virker det umiddelbart for mye, men når nyansene etter hvert trer frem, oppstår også luksusproblemet; hva i all verden skulle man ha fjernet?

Til tross for at platen kunne ha vært strammere redigert, er det flust av godbiter her. Max Martin skal ha ros for at han holder tilbake virkemidlene.
Platen fremstår delvis schizofren, men at Taylor Swift opprinnelig er en country-artist er åpenbart et utgangspunkt som har sittet i produsentenes bakhode når de lette i skuffen etter passende virkemidler. «Red» høres ut som en pop-plate på country'ens premisser, ikke pop-musikkens egne.

Av den grunn skinner Taylor Swift aller sterkest når hun roer ned, drysser litt akustisk country-krydder over låtene sine og gir oss enda noen tillegg til en allerede sterk ballade-historikk. «Sad Beautiful Tragic» er for eksempel av den såre typen som tatoverer seg inn i hjertet ditt.
På den andre siden skaper hun vel så mange raske poprockere med nådeløst fengende refrenger. En favoritt her er definitivt «Starlight». En hel låtskriververden dør etter å skrive slike!

Hun inviterer også Ed Sheeran til duett med hell. Den åttitallsmørke duetten med Gary Lightbody (Snow Patrol) kunne vi imidlertid vært spart for.

Tematisk er hun definitivt ikke kvitt eksene som preget foregående «Speak Now». Et resultat av kaotiske og følelsesladde opplevelser både privat og offentlig de siste to årene, ifølge henne selv.
Det handler om ung kjærlighet i de fleste avskygninger, men Swift har en poetisk snert i tekstene som er mangelvare blant hennes jevnaldrende tekstforfattere. Det er jo nettopp derfor hun er så bra - hun treffer både fans på sin egen alder og høster beundring for måten hun gjør det på av generasjonene over.
Hun er rett og slett et låtskrivertalent utenom det vanlige.

Hadde «Red» inneholdt 12 istedenfor 16 låter, ville den vært nær klassikerstatus.
Jeg er imidlertid stadig mindre i tvil om at Taylor Swift en dag er kapabel til å skape en slik.