På alle måter hjertelig.
Folk har det med å etterlyse «ekte» og «ærlige» følelser i musikk. Og hva er mer ekte og ærlig enn ordene til en 18 år gammel jente med hjertet på jakkeslaget, løftet opp fra papiret/bloggen, og sendt rett inn i øret ditt?
Gressberg er uselvisk, og trøster gjerne andre. Det er mange løfter om bedre dager, en god del ensomhet, mang en henstilling om å, på et eller annet vis, «gripe dagen».
Hun uttrykker seg, på noen ubetydelige unntak nær, fint på engelsk. Men viktigere: Hun synger ekstraordinært gripende. Når demningene brister i sanger som «Perfect Silence», «One Last Walk» og «The Change» er det noe fryktelig fint vi hører: Ord ingen kan tvile på, sunget rett fra sjelen.
Hun kan minne om Taylor Swift, spesielt i det mest intense registeret. Gressberg er ingen fullbefaren kløpper på «uptempo»-pop riktig ennå - den emosjonelle topografien blir for jevn, den høye graden av dirrende inderlighet får albumet til å føles noe monotont.
Produksjonen er nesten litt for lekker, storslagen i krysningspunktet mellom kvasiepisk Coldplay-eri og hyperromantiske Marit Larsen-raptuser. Et øyeblikk eller to av en type motstand kunne tilført større spenning.
Men bevares. Matilda Gressberg er helt åpenbart et rått naturtalent. «A Heart» kan meget vel være starten på en betydelig artistkarriere. Håper det.
BESTE LÅT: «Perfect Silence»
MORTEN STÅLE NILSEN