Det motsatte av å forsvinne.
Grandaddy, Lytles gamle band, stilte gjenforent på et par festivaler i sommer.
Men dette er ikke et nytt bandalbum. Nå er prosjektene mer like enn de har godt av, ikke bare på grunn av Lytles døsende barneaktige vokal - også seigt storslåtte akkordsekvenser med evigvarende avslutninger er like deler signatur og verktøy.
Innfall som å kombinere en Chopin-nocturne med skabbete trommer og et over åtte minutter langt avsluttende skranglekeyboardepos høres kanskje underlig gråsprengt ut, men gjør at californieren for første gang på veldig lenge både låter varmt og interessant igjen.
BESTE LÅT: «Get Up and Go»
TOR MARTIN BØE